SANNES HISTORIE

SANNE

Jeg vil her fortelle om Sannes tragiske historie, samtidig som jeg vil vise at det er håp for Sannes fremtid, og om planen for den lange veien tilbake. 

Om kvelden den 13.januar i år mottok en venninne av Sanne en meget urovekkende sms fra henne, som tydelig uttrykte at Sanne ikke lenger ville være en del av denne verden.
Kort tid etter ble hun funnet livløs, av tilfeldig forbipasserende som utrolig nok klarte å holde henne i live til ambulansen kom.
Deretter ble hun fløyet til Ullevål sykehus i luftambulanse. Sanne lå i koma på intensiven i 2 uker før hun gradvis ble vekket til live igjen.
Dessverre viste det seg at Sanne hadde fått en hjerneskade som medførte at hun idag hverken kan snakke eller bevege seg.

Sanne ble i Februar flyttet til Sunnaas Sykehus for videre rehabilitering, men man innså fort at ambisjonsnivået her var milevis fra foreldrenes mål.
Med de metodene som ble benyttet , fant de fort ut at Sanne ikke ville ha særlig håp om å få tilbake noe fullverdig liv der.

De fikk via andre foreldre, som har vært i lignende situasjon tips om et senter i USA ( Family Hope Center - FHC ),
som hadde hatt vesentlig større suksessrate i rehabilitering av barn med hjerneskade enn hva som var tilfelle i Norge.
De dro dit på et 3-dagers seminar i Mars og lærte en masse om treningsmetoder, som ville være med på gi Sanne tilbake det livet hun fortjener.
På grunn av overflyttninger til Fredrikstad, samt et par alvorlige tilbakefall fikk de ikke iverksatt et skikkelig treningsprogram før hun kom hjem rundt 1 Mai.
Idag er Sanne fortsatt hjemme, i full trening fra morgen til kveld.
De ser stadig små tegn til fremgang, noe som bekrefter at de må gjøre noe riktig, til tross for stor motstand i store deler av helseNorge.
Sanne har faktisk allerede tilbrakt adskillige timer på hesteryggen- Også dette som del av treningen!

VEIEN VIDERE

Vi har så langt betalt mesteparten av utgiftene til treningsprogrammet av egen lomme, noe som tærer veldig på  økonomien.
Sanne gjennomgår et omfattende rehabiliteringsprogram basert på Family Hope Center i USA. Dette dekkes nå delvis av det offentlige.   

En av behandlingene er bruk av trykk-kammer med oksygentilførsel, såkalt HBOT, Takket være bidrag, vi anskaffet en slik i September 09. Sanne bruker den idag 6-7 dager i uken i henhold til programmet.  Som nevnt har den allerede bidratt til positive resultater.

Til tross for all verdens støtte- og velferdsordninger, er det dyrt å være langtidssyk i Norge idag.  Dette vises både i reduserte inntekter og økte utgifter, til overraskende mange ting som er nødvendig i den daglige behandlingen, pleie og treningen av Sanne- som det offentlige ikke dekker!

Sanne vil gjennomgå teningsprogrammet i regi av FHC så lenge det er nødvendig, og vårt mål er å ha Sanne tilbake på bena og talefør innen 2 år!

Ettersom Sanne fikk en sjanse til, skal vi gjøre vårt ytterste for at Sanne får tilbake det livet hun i aller høyeste grad fortjener.  

Sanne er født 6. desember 1994. Første 2 leveår bodde de i Oslo, men flyttet i 1996 til Mysen. De mente oppvektstvilkårene på et mindre sted ville være langt bedre enn i en storby som Oslo.
Sanne var et ordentlig sjarmtroll, lekende og blid som 2 åringer flest.
Men hun følte seg  ofte utrygg .
Dette ble tydelig den dagen hun for første gang ble plassert hos dagmamma.
Hun kunne gråte nesten ustanselig fra hun ble levert til de kom og hentet henne, til dagmammaens store frustrasjon.
Etter at dem flyttet til Mysen i 1996 ble hun fort kjent med barna i nabolaget, og lekte tilsynelatende som barn flest.
Men det ble tydelig etterhvert som hun ble eldre, at hun ofte ble plaget av andre barn i nærheten. Enten ved å bli frosset ut eller ved enkelte anledninger bli låst inne i dukkestuer. 

Denne tendensen fortsatte også etter at Sanne begynte på skolen. Sanne hadde riktignok noen få venninner,
men ble dessverre i en del tilfeller nedprioritert til fordel for andre.

Sanne hadde selvfølgelig mange fine opplevelser også.. Hver sommer var familien på hytta I Mandal hvor de har mange fine minner fra.
Sensommeren 2000 reiste de til Mummiland I Finland. I 2001 var familien i Spania og besøkte farfar og farmor, som bodde der nede om vinteren.
Da opplevde de en Sanne som trivdes og strålte om kapp med solen. Senere ble det flere turer til Houston Texas, i forbindelse med at Sannes pappa i perioder jobbet der.
De husker igjen en Sanne som trivdes godt i varmen.

Som åtteåring begynte Sanne på ridekurs. Dette var spiren på en interesse som vokste seg stor og sterk.
Hun kom inn i et miljø hvor hun trivdes, og fikk etterhvert mange hestevenner.
Som 10 åring fikk hun sin første ponni Jasmin, og deltok på sitt aller første sprangstevne i Askim.
Året etter fikk hun sin nåreværende ponni Lucky One, som hun har fått utallige plasseringer med.
Sanne var selv med mammaen sin til Danmark og hentet begge ponniene da disse ble kjøpt.
Mange husker enda "Sanne svingen",  hvor hun omtrent snudde hesten I luften på en omhopping- Ingen gjorde dette etter henne, og Sanne vant! :)

Hestesporten er ikke helt ufarlig noe også Sanne fikk erfare. Hun hadde 2 ganske alvorlige fall
som endte på sykehus med hjernerystelse. Men hun kom seg heldgivis begge gangene.

Sanne viste tidlig stor kjærlighet til ponniene sine, og var svært ansvarsbevisst når det gjaldt stell og trening!

Etterhvert som Sanne gled inn i tenårene, viste hun en økende grad av humørsvingninger. Hun kunne være svært glad og oppstemt, for så kort tid etter være langt nede.
Hun ble også i perioder innesluttet. Hun utviklet riktignok vennskap til noen få nære venninner, men ble fort skjøvet ut når det ble for mange (det berømte femte hjul på vogna).

Det ble etterhvert mange episoder hvor Sanne var innlemmet i ting og invitert til forskjellige happenings, hvor hun som andre tenåringer pyntet og gledet seg. For så å få beskjed at hun ikke kunne få være med likevel... Dette gikk hardt inn på henne!

Høsten og vinter 08/09 merket familien at Sanne brukte stadig mer tid på rommet sitt. Hun satt riktignok å "chattet" mye med andre, men gikk lite ut etter skolen.

Kvelden 13 Januar 2009 ble livet dems snudd oppned!!! - og de fikk oppleve hva mobbing kan medføre!

Nå vil nok du som leser dette tenke at dette ikke er uvanlig at barn/ungdom plager, erter eller på annen måte er stygge mot hverandre.
Det er nok riktig, selv om vi aldri aksepterer slik atferd.
Hovedproblemet med denne type adferd, er at det i mange tilfeller kan utvikle seg til ganske stygg mobbing i mange former.
Vi vet jo spesielt at i jenteflokken er mobbing av mer psykisk art ofte vel så skadelig som fysisk mobbing.

De fleste vil overleve større eller mindre mengder av "mobbing", og ha et relativt normalt liv senere. Men for enkelte, som ei følsom jente som Sanne,
kan dette ha vært tungen på vektskålen- som medførte til at det endte så forferdelig galt!